Lesningsgudstjenesten
Den 26 april 2024, fredag
4 fredag i påsketiden

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Hør universets jubelklang
ved morgenrødens første skjær,
og jorden synger seirens sang,
mens skrekken slår det ondes hær.

Se, ærens konge, mektig, stor,
de fangne fedre fører frem
til liv hvor lys og glede bor,
fra gravens dyp og dødens hjem.

For han som lagt i graven var,
bak sten og segl bevoktet vel,
har vunnet seier, og han har
i graven nå lagt døden selv.

Ei tårer eller smerter mer,
og endt er dødens mørke makt;
den Sterkere oppstanden er,
har lysets englebud oss sagt.

De skinner nå som blanke lyn,
de sår man i hans legem slo.
I undringsjubel dette syn
hans vitner roper ut i tro.

Å, Kristus, Konge nåderik,
ta hjertet vårt til eiendom,
at vi i all vår tid deg slik
kan love i din helligdom.


eller: Oppstanden er den Herre Krist! ⇓⇑
eller: Ved nattverdsmål som Lammet gav ⇓⇑
eller: Krist stod opp av døde... ⇓⇑
eller: Vær hilset festens skjønne dag... ⇓⇑
eller: Krist har vunnet seier... ⇓⇑

Ant. 1 Våre fedre fortalte om Herrens velde, og om alle de under som han har gjort. Halleluja!

Salme 78

I

Lytt, mitt folk, til min lov, *
vend øret til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn og tale i bilder, *
bære frem gåtefulle sagn fra gammel tid.

Det vi har hørt og kjenner, det våre fedre fortalte, *
det skjuler vi ikke for deres barn.

Til etterslekten vil vi fortelle om Herrens herlige verk, *
om hans velde og om alle de under som han har gjort.

Han reiste et vitnesbyrd i Jakob, i Israel satte han en lov *
Han befalte våre fedre å gjøre den kjent for sine barn.

Han ville at kommende slekter, de barn som siden ble født, *
skulle lære loven å kjenne.

Så skulle de stå frem og kunngjøre den for sine barn, *
så de setter sin ht til Gud,

så de ikke glemmer hva Gud har gjort, *
men nøye holder hans bud.

De må ikke bli som sine fedre, *
en trassig og gjenstridig ætt,

en ætt som ikke stod fast i sitt hjerte, *
som ikke var trofast mot Gud i sin ånd.

Efraims sønner var væpnet med buer, *
men de tok flukten på stridens dag.

De overholdt ikke Guds pakt *
og nektet å følge hans lov.

De glemte alle hans storverk, *
de under han hadde latt dem få se.

Han gjorde jærtegn for deres fedre, *
i Egypt, i Tanis’ land.

Han kløvde sjøen og førte dem over, *
mens vannet stod som en voll.

Om dagen førte han dem i skyen, *
om natten i en lysende ild.

Han kløvde klipper i ørkenen, gav dem vann å drikke, *
rikelig, som fra havdypet under jorden.

Av berg slo han bekker, *
lot vannet fosse som elver.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Våre fedre fortalte om Herrens velde, og om alle de under som han har gjort. Halleluja!

Ant. 2 Israels barn spiste manna og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem. Halleluja!

II

Men stadig syndet de mot ham, *
i ødemarken trosset de den Høyeste.

Med vilje satte de Gud på prøve, *
forlangte mat etter eget begjær.

De talte mot ham og sa: *
„Kan da Gud dekke bord i ødemarken?

Vel slo han på klippen så vannet fløt *
og bekkene flommet over,

men kan han også gi oss brød *
og skaffe kjøtt til sitt folk?"

Da Herren hørte det, ble han harm. *
En ild brøt ut mot Jakob.

Guds vrede flammet opp mot Israel, *
fordi de ikke trodde på Gud og ikke hadde
tillit til hans frelse.

Han befalte skyene høyt oppe, *
åpnet himmelens dører;

manna lot han regne til føde for folket, *
korn fra himmelen gav han dem.

Mennesker fikk englebrød å spise, *
Gud sendte dem mat så de ble mette.

Han lot østenvinden blåse fra himmelen, *
vinden fra sør drev han frem med sin kraft.

Han lot kjøtt dale ned over dem som støv, *
fugler så mange som havets sand.

Midt i leiren lot han dem falle, *
rundt omkring deres boliger.

De spiste seg mette alle, *
han gav dem det de ville ha.

Men før de hadde stilt sin sult, mens de satt der med mat i munnen, *
da flammet Guds vrede mot dem.

Da drepte han de sterkeste blant dem, *
slo Israels ungdom til jorden.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Israels barn spiste manna og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem. Halleluja!

Ant. 3 De husket at Gud er deres klippe, deres vern. Halleluja!

III

Likevel holdt de ikke opp med å synde, *
de satte ingen lit til hans underverk.

Han lot deres dager svinne som et pust, *
deres leveår gikk i forferdelse.

Når han drepte dem, søkte de ham, *
da vendte de om og spurte etter Gud.

Da husket de at Gud er deres klippe, *
den Høyeste Gud deres vern.

Men deres munn bedrog ham, *
de løy for ham med sin tunge.

De holdt ikke fast ved ham i sitt hjerte, *
og var ikke tro mot hans pakt.

Men han, den barmhjertige, tilgav synden, *
han ødela dem ikke.

Tålmodig holdt han sin harme tilbake, *
lot ikke sin vrede bryte ut.

Han husket at de bare var kjød, *
et pust som forsvinner og aldri mer vender tilbake.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De husket at Gud er deres klippe, deres vern. Halleluja!

Ved din oppstandelse, Kristus, Halleluja!
Jublet himmel og jord. Halleluja!

Første lesning
Ap 17,1-18
Fra Johannes’ Åpenbaring
Babylon den store

Jeg, Johannes, hadde et syn. En av de syv engler - de som hadde de syv skåler - kom og sa til meg: „Kom, så skal jeg vise deg hvordan den store skjøge får sin dom, hun som sitter ved de veldige vann, hun som kongene på jorden har drevet utukt med, og hvis utuktsvin jordens beboere har beruset seg i!“ Så førte han meg, i ånden, ut i ødemarken.
Der fikk jeg se en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr, som var oversådd med bespottelige titler; det hadde syv hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen, og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gyllent beger i sin hånd, fylt til randen av hennes skjøgelevnets avskyelige og vanhellige ting. Og på hennes panne stod dette symbolske navn:,Babylon den store, mor til jordens skjøger og alle dens avskyelige ting.‘ Og jeg så kvinnen beruse seg i blodet fra de hellige og fra Jesu vitner.
Dette synet bragte meg i age og undring. Men engelen sa til meg: „Hva er det du undrer deg over? Jeg skal fortelle deg hva dette symbolet betyr - kvinnen og dyret med de syv hoder og de ti horn, som bærer henne. Dyret du ser, var og er ikke; det er like ved å stige opp av avgrunnen og gå sin undergang i møte. Men jordens beboere - de hvis navn ikke står skrevet i Livets Bok siden verdens grunnvoll ble lagt - de skal fylles av age når de ser dyret som var og ikke er, komme til syne. Her må den vise bruke sin forstand! De syv hoder er de syv høyder som kvinnen sitter på. De betyr også syv konger; de fem er falt, den sjette finnes nå, den siste er ennå ikke kommet; og når han kommer, skal han ikke vare lenge. Dyret som var og ikke er, er selv den åttende, men samtidig en av de syv og på vei mot sin undergang. De ti horn som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike; sammen med dyret skal de få kongemakt for én time. De er alle enige om å stille sin makt og sin styrke i dyrets tjeneste. De skal føre krig mot Lammet, men fordi han er herrenes Herre og kongenes Konge, skal Lammet seire over dem, sammen med sine, - de kalte og utvalgte trofaste."
Og videre sa engelen: „Det vann som du ser, der hvor skjøgen sitter, det er folkeslag og folkemengder, raser og tungemål. Og de ti horn som du ser, og dyret, de kommer til å fatte fiendskap mot skjøgen, til å plyndre henne naken, spise hennes kjøtt og la restene av henne gå opp i flammer. For Gud har inngitt dem denne tanken for å virkeliggjøre sin plan; han har latt dem bli enige om å stille sin kongsmakt i dyrets tjeneste, inntil alle hans beslutninger er utført. Men kvinnen som du så, er den store by, som hersker over jordens konger."

Responsorium Ap 17,14; 6,2

Jordens konger skal føre krig mot Lammet, men Lammet skal seire over dem,
* fordi han er herrenes Herre og kongenes Konge. Halleluja!
Det ble gitt ham en seierskrans, og med seier drog han ut for å seire.
* Fordi han er herrenes Herre og kongenes Konge. Halleluja!

Annen lesning
Fra den hellige Klemens’ brev til korinterne.
Mange stier fører til Veien

Mine kjære, dette er veien hvor vi fant frelse, - Jesus Kristus, ypperstepresten som bærer frem våre offergaver, han som beskytter og hjelper oss, svake som vi er. Gjennom ham stirrer vi opp mot himmelens høyder, gjennom ham ser vi som i et speil Guds lytefrie og opphøyede åsyn. Gjennom ham ble vårt hjertes øyne åpnet, gjennom ham skyter vår trege og formørkede forstand igjen opp mot lyset, gjennom ham ville Herskeren at vi skulle få fornemmelse av udødeligheten, gjennom ham som er en avglans av Guds storhet, og som står over englene, for det navn han eier, overgår deres. La oss derfor, brødre, med iver dra i felten under hans uklanderlige kommando. Tenk på dem som gjør krigstjeneste for vår øvrighet, på hvor disiplinert, hvor villig, hvor lydig de utfører ordre. Ikke alle er guvernører eller har kommando over avdelinger på tusen, hundre eller femti mann, men de utfører de ordrer som keiseren eller befalingsmannen gir, alt etter rang. De overordnede kan ikke eksistere uten de underordnede, heller ikke de underordnede uten de overordnede. Til sammen utgjør de en sammensatt helhet hvor alle er til nytte for alle. Eller la oss ta vårt legeme som eksempel: Hodet er ingenting uten føttene, og heller ikke føttene uten hodet. De minste av legemets lemmer er nødvendige og til god nytte for hele legemet. Men alt føyer seg sammen og handler i gjensidig lydighet slik at hele legemet blir bevart.
Nå skal hele vårt legeme bli bevart i Kristus Jesus, og hver og en skal underkaste seg sin neste, alt etter den nådegave han har fått. Den sterke skal ta seg av den svake, den svake respektere den sterke. Den rike skal hjelpe den fattige, den fattige skal takke Gud for at han gav ham noen som kunne hjelpe ham i nøden. Den vise skal vise sin visdom, ikke i ord, men i gode gjerningen Den ydmyke skal ikke bære vitnesbyrd om seg selv, men overlate det til andre. Den som er kysk, skal ikke gjøre seg til av det, i bevisstheten om at det er en annen som hjelper ham til å leve i avholdenhet.
La oss tenke over, brødre, hvilket to vi er laget av, hvordan og hvem vi var da vi kom til verden, ut av hvilket gravmørke han som dannet og skapte oss, førte oss inn i sin verden hvor han hadde lagt sine velgjerninger til rette for oss før vi ble født. Siden vi har alt dette fra ham, skylder vi ham takk for alt. Ham være ære fra evighet til evighet. Amen.

Responsorium Kol 1,18; 2,12b.9-10.12a

Han er hode for legemet, for Kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde,
* og med ham fikk dere del i oppstandelsen, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde. Halleluja!
For i ham bor hele guddommens fylde legemliggjort, og i ham har også dere fått del i denne fylde, for i dåpen ble dere begravet sammen med ham.
* Og med ham fikk dere del i oppstandelsen, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde. Halleluja!

Bønn

Barmhjertige Gud, du som er opphav til vår frihet og frelse, hør vår bønn: La dem du har løskjøpt med din Sønns blod, alltid leve nær deg og evig få fryde seg i deg. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.