Lesningsgudstjenesten
Den 19 januar 2022, onsdag
Henrik biskop og martyr Finlands vernehelgen

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Lær meg Herre, å telle mine dager, så jeg kan bli vis.

Salme 39
Bønn under sykdom
Skapningen er intetheten underlagt,... men et håp har den å se frem til (Rom 8,20).

I

Jeg tenkte: „Jeg vil akte på min ferd, *
så jeg ikke synder med tungen.

Jeg vil holde min munn i tømme, *
så lenge jeg har den gudløse for meg.“

Stille ble jeg og målløs, *
mer enn jeg skulle, holdt jeg min munn;
smerten sved.

Mitt hjerte brant i meg mens jeg grublet, *
ilden flammet opp og jeg talte:

„Herre, la meg få kjenne min utgang, +
mine tilmålte dager, hvor få de er. *
La meg få vite hva tid jeg skal bort.“

Mine dager måler du ut med en håndsbredd, *
min levetid er som intet for deg.

Bare et pust er mannen i sin styrke, *
som en skygge går han sin vei.

Hans strev er tomhet, *
han samler rikdom, men aner ikke for hvem.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Lær meg Herre, å telle mine dager, så jeg kan bli vis.

Ant. 2 Herre, hør min bønn og vær ikke døv for min gråt.

II

Hva skal jeg vente på, Herre, *
mitt håp står bare til deg.

Fri meg fra all min synd, *
gjør meg ikke til dårers spott.

Jeg tier, jeg åpner ikke munnen, *
for det var du som gjorde det slik.

Fri meg fra dine slag, *
jeg går til grunne når du slår med din hånd.

Når du tukter og straffer en mann for hans synd, *
fortærer du hans prakt som møllen,
ja, alle mennesker er som et pust.

Herre, hør min bønn, *
vend øret til min klage.

Vær ikke døv for min gråt, *
for jeg er som en fremmed hos deg,
en utlending som alle mine fedre.

Vend fra meg ditt straffende blikk, så lyser jeg opp, *
før jeg går bort og er ikke mer.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, hør min bønn og vær ikke døv for min gråt.

Ant. 3 I all evighet håper jeg på Guds miskunn.

Salme 52
Mot den falske tunge
Den som roser seg, skal rose seg av Herren (1 Kor 1,31).

Hvorfor brisker du deg av din ondskap,
du mektige mann? *
Guds miskunn varer tjl evig tid.

Hele dagen pønsker du på ondt, *
din tunge er skarp som en kniv, du farer med svik.

Du velger ondt for godt og løgn for sannferdighet, *
du elsker bitende tale, du svikefulle tunge.

Derfor skal Herren knuse deg, *
ødelegge deg til siste rest.

Han skal rive deg ut av ditt telt *
og utslette deg av de levendes land.

De rettferdige skal se det og frykte, *
og de skal håne ham og si:

„Der er mannen som ikke satte sin lit tjl Gud, *
men stolte på sin rikdom
og trodde seg sterk i sin synd.“

Men jeg er som et frodig oliventre i Herrens hus. *
Jeg stoler på Herrens miskunn for alltid.

Til evig tid vil jeg takke deg, *
for du grep inn.

Jeg setter mitt håp til ditt navn, for det er godt, *
sammen med dem som har deg kjær.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 I all evighet håper jeg på Guds miskunn.

Min sjel håper på hans ord.
Jeg venter og håper på Herren.

Første lesning
Deut 7,6-14; 8,1-6
Fra Deuteronomium
Israel, det utvalgte folk

På den tid talte Moses til folket og sa:
Du er et hellig folk for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk.
Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre. Derfor førte han dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, av faraos, egypterkongens vold. Så vit da at Herren din Gud, han er Gud, den trofaste Gud som holder fast ved sin pakt og sin miskunn i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud. Men de som hater ham, dem gjengjelder han ved å la dem gå til grunne. Han er ikke sen til å gjøre gjengjeld mot den som hater ham. Så hold da fast ved de bud, forskrifter og dommer som jeg gir deg i dag, så du lever etter dem.
Dersom dere er lydige mot disse bud og legger vinn på å leve etter dem, vil Herren din Gud holde fast ved sin miskunn og den pakt som han sluttet med dine fedre og bekreftet med en ed. Han vil elske deg og velsigne deg og øke din ætt. Han vil velsigne dine barn og din grøde, ditt korn, din most og din olje, avkommet av ditt storfe og tilveksten til ditt småfe, i det landet som han med ed lovet dine fedre å gi deg. Velsignet skal du være fremfor alle andre folk; hos deg skal ingen være ufruktbar, verken menn eller kvinner eller noen av dine husdyr.
Alle de bud som jeg gir deg i dag skal dere legge vinn på å holde, så dere kan leve og bli tallrike og få komme og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre. Kom ihu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn. Klærne dine ble ikke utslitt, og føttene dine hovnet ikke i disse førti år. Så skal du skjønne at Herren din Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn. Hold budene fra Herren din Gud, så du går på hans veier og frykter ham.

Responsorium 1 Joh 4,10.16; Jf. Jes 63,8.9

Gud elsket oss og sendte sin Sønn til soning for våre synder.
* Vi har lært å kjenne den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den.
Herren er blitt oss en frelser; i sin kjærlighet løste han oss ut.
* Vi har lært å kjenne den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den.

Annen lesning
Om den hellige Henriks liv, biskop av Uppsala og martyr.
Han utsatte seg for dødsfare for å arbeide på få og fattige fårs frelse

På den tid da den navngjetne konge, St. Erik, rådet over Sverige, styrte den ærverdige yppersteprest, den salige Henrik, kirken i Uppsala. Han kom opprinnelig fra England og utmerket seg ved et hellig liv og var kjent for sitt mannsmot. Opplyst av disse to lys gjorde folket i landet stadig større fremskritt i kunnskapen om Gud og dyrkelsen av ham. Den hellige konge omfattet den fremragende yppersteprest med ekte kjærlighet på grunn av hans liv og levnet, forlente ham med den høyeste kirkelige verdighet og beæret ham ofte med sin fortrolighets gunst.
Lykkelig var på den tid dette land som den guddommelige majestet hadde stilt under slikt lederskap! Ikke behøvde man å frykte for at et splittet rike ville miste sine blader av tørke all den stund folkenes høvdinger stod sammen i enighet til Guds ære og til fremme for fredelige og rolige forhold for undersåttene. På den tid økte kirken i tall og vokste opp til et Guds tempel; lover ble bøtt på, lover som var foreldet eller urettferdige, eller som ondskap hadde forvrengt. Fred og rettferdighet ble nidkjært fremmet for undersåttene. Glupske ulver våget ikke å slipe sine gifttenner om til det ugjenkjennelige så lenge kongen satt på sin trone og med sitt faste forsett drev alt ondt på flukt, og den gode hyrde mandig våket over sin hjord.
Da Finlands folk, som den gang var forblindede og grusomme hedninger, påførte innbyggerne i Sverige stor skade, tok den hellige kong Erik med seg den salige bisp Henrik fra kirken i Uppsala, samlet leidangen og drog i hærferd mot Kristi navns fiender. Han tvang dem inn under troen og sitt velde med makt, mange ble døpt, kirker ble grunnlagt rundt om i landet, og han vendte tilbake til Sverige med en strålende seier. Men den salige Henrik som så på seg selv som innsatt av Gud til å dyrke og bevare Herrens vingård, ble modig igjen i landet for å vanne de nydøptes spede beplantning med dugg fra den himmelske lære og for å bestyrke gudsdyrkelsen. Han tok ikke hensyn til at han kunne utsette seg for fare ved å øke Guds ære. A hvilken trosglød, hvilken guddommelig kjærlighetsglød ble ikke antent på den gudelige yppersteprests gullalter!1 Han hadde forlatt sine rikdommer, sine venners trøsterike selskap og Uppsalas høye erkesete. Nå utsatte han seg for stor dødsfare for å arbeide på få og fattige fårs frelse. Han etterlignet nemlig hyrden som forlot de niognitti får for kjærlig å lete etter det ene som virret rundt i ødemarken, og da han hadde funnet det, bar han det til kveen på sine egne skuldre.
Mens han strevde for å bygge opp og styrke kirken i Finland, hendte det seg at han ville straffe en drapsmann for hans store udåd med kirkens tukt, slik at ikke overdreven mildhet skulle være en oppmuntring til synd. Morderen avviste dette botemiddel og vendte det til ytterligere fordømmelse for seg selv, og la ham som refset ham, for hat. Med vold gikk han løs på rettferdighetens tjener, han som bare hadde hans frelse for øye, og hogg ham ned på grufullt vis. Slik ble denne Herrens prest båret frem som offer, velbehagelig for Guds åsyn. Han døde for rettferds sak og trådte lykksalig inn i det tempel som er i Jerusalem i det høye, kronet med seierens strålende palmegren.
Deretter tok forbryteren, gudsmannens banemann, den barett som den hellige yppersteprest pleide å bære på sitt hode, og satte den på sitt eget. Da han kom hjem, skrøt han skamløst av den ugjerning han hadde begått, og sa at han hadde felt bjørnen. Med det mente han drapet på den salige mann. Han gledet seg over sin illgjerning og frydet seg over sin udåd. Men da han prøvde å ta av seg baretten som han hadde satt på hodet, klistret både hud og kjøtt seg fast og måtte rives løs fra issen. Dette var et passende utslag av Guds gjengjeldelse, nemlig å utsette for slik smerte ham som hadde våget å legge hånd på Herrens salvede og rane et lik. Ringfingeren på det hellige legeme manglet, for knivstikkeren hadde kuttet den av etter drapet. Selv etter grundig leting var den ikke til å oppdrive på grunn av snømengden, for forbrytelsen ble begått om vinteren. Da våren kom og snøen og isen smeltet, var det en kraksende ravn som kretset rundt liket, som viste hvor den lå. Dermed ble fingeren funnet, fromt dekket og oppbevart av jorden. Ved dette mirakel var det høyere makter som viste seg.

Responsorium 2 Tim 4,7-8; Fil 3,8.10

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, bevart troen.
* Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg.
Jeg regner alt som tap for å få kjenne Kristus, få samfunn med hans lidelser og bli gjort lik med ham i hans død.
* Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg.

Bønn

Allmektige, evige Gud, din biskop Henrik ofret sitt liv for den kristne tro i Finland, og du gav ham martyrpalmen ved en ærefull død. Vi ber deg. Gi oss ved hans fortjenester og forbønn din nåde og evig herlighet. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.