Lesningsgudstjenesten
Den 5 april 2025, lørdag
Vincentius Ferrer präst - kan ihågkommas

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Høyr milde Skapar, bøni vår,
for deg me stend i anger sår;
og beiske tåror på din fot
er vitne um at me gjer bot.

I all vår veikskap me oss ter
for deg som sjeledjupet ser,
me ropar på vår syndarveg:
Hjelp, Herre, og miskunna deg!

Så syndleg me mot deg fór fram.
A, kan du strjuka ut vår skam,
so sjeli atter syndefri
fær skina klårt til æra di!

Um tung vår lekam boti finn,
so styrk oss du i sjel og sinn,
og lat oss fram i dygder gå
til Himmerike me kann nå!

Trieinings Gud, du gjeve oss
som bera vil med deg din kross
og held vår lekam her i tukt,
at sjeli ber si ævefrukt.

eller: Eg ropar høgt or djupet.. ⇓⇑
eller: Å Kristus, rettferdssoli sjå! ⇓⇑
eller: Krist som lét dagsljoset daga... ⇓⇑
eller: Se, vi går opp til Jerusalem... ⇓⇑

Ant. 1 Herren fridde dem fra deres fienders hånd.

Salme 78

IV

Utallige ganger trosset de ham i ødemarken, *
og voldte ham sorg i ørkenen.

Atter og atter satte de Gud på prøve *
og krenket Israels Hellige.

De husket ikke lenger hva hans ånd hadde gjort *
den dag da han fridde dem ut fra fienden,

da han viste sine tegn i Egypt, *
sine under i Tanis’ land.

Han gjorde deres elver til blod, *
av deres bekker kunne ingen drikke.

Han sendte dem klegg som bet, *
og frosk som herjet iblant dem.

Han gav deres avling til gnagere, *
deres grøde til gresshoppesvermen.

Han ødela deres vinranker med hagl *
og morbærtrærne med rimfrost.

Han satte sykdom på feet, *
lot buskapen rammes av pest.

Han sendte mot dem sin brennende harme - *
vrede, forbitrelse, nød, en sendeferd av ulykkesengler.

Han gav sin vrede fritt løp og sparte dem ikke for døden, *
han overgav deres liv til pest.

Han slo de førstefødte i Egypt, *
manndoms førstegrøde i hamittenes telt.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren fridde dem fra deres fienders hånd.

Ant. 2 Herren førte dem til sitt hellige fjell.

V

Han drev sitt folk som en hjord, *
han førte dem i ørkenen som får.

Han førte dem trygt, så de ikke var redde, *
sjøen slukte deres fiender.

Han førte dem til sitt hellige land, *
til fjellet han vant med sin høyre hånd.

Han drev folkeslag bort for dem, *
skiftet deres land som en arv og lot Israel bo i deres telt.

Opprørske satte de den høyeste Gud på prøve *
og rettet seg ikke etter hans bud.

De falt fra, var troløse som sine fedre; *
de sviktet, lik en bue som blir slakk.

De krenket ham med sine offerhauger, *
deres avgudsbilder egget hans nidkjærhet.

Gud hørte det og ble opptent av vrede, *
han forkastet Israel fullt og helt.

Han forlot sin bolig i Sjilo, *
det telt som var hans bolig blant menneskene.

Han lot sin kraft bli bortført som bytte, *
sin herlighet gav han i fiendens hånd.

Sitt folk gav han over til sverdet, *
han ble harm på sitt eiendomsfolk.

Ild fortærte de unge menn, *
ingen bryllupssang ble sunget for de unge piker.

Hans prester falt for sverdet, *
og ingen enker sang klagesang.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herren førte dem til sitt hellige fjell.

Ant. 3 Herren valgte Judas stamme og satte David til hyrde for Israel, sin eiendom.

VI

Da våknet Herren til live som av en søvn, *
lik en kriger som våkner av rusen.

Han slo sine fiender bakfra *
og gav dem evig skjensel.

Han forkastet Josefs telt, *
og utvalgte seg ikke Efraims stamme.

Men Judas stamme valgte han, *
Sions fjell som han elsker.

Han bygde sin helligdom himmelhøy, *
lik jorden grunnfestet for alltid.

Han valgte David, sin tjener, *
fra sauekveen hentet han ham.

Bort fra søyene tok han ham, *
og satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk,
for Israel, sin eiendom.

Og David gjette dem med oppriktig hjerte, *
han ledet dem med kyndig hånd.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Herren valgte Judas stamme og satte David til hyrde for Israel, sin eiendom.

Den som gjør etter sannheten, kommer til lyset,
så det kan bli åpenbart at hans verk er gjort i Gud.

Første lesning
Num 20,1-13; 21,4-9
Fra Numeri
Moses slår vann av klippen og reiser kobberslangen

I den første måneden kom israelittene i samlet flokk til Sin-ørkenen, og de slo seg ned i Kadesj. Der døde Mirjam, og der ble hun gravlagt. Da folket ikke hadde vann, slo de seg sammen mot Moses og Aron. De trettet med Moses og sa: „A, om vi bare hadde omkommet likesom våre landsmenn omkom for Herrens åsyn! Hvorfor har dere ført Herrens folk ut i denne ørkenen når vi må dø her og våre husdyr med oss? Hvorfor har dere ført oss ut av Egypt, når dere lar oss komme til dette elendige stedet, et sted hvor det hverken finnes korn eller fiken, vintrær eller granatepletrær, ja, ikke engang drikkevann?" Moses og Aron kom seg bort fra folkemengden og gikk til inngangen i møteteltet. Der kastet de seg ned med ansiktet mot jorden. Da viste Herrens herlighet seg for dem, og Herren sa til Moses: „Ta denne staven! Så skal du og din bror Aron kalle menigheten sammen og tale til berget mens de ser på. Da skal det gi fra seg vann. Slik skal dere få vannet til å strømme frem fra berget og la folket og buskapen få drikke." Moses gjorde som Herren sa. Han tok staven som lå foran Herrens åsyn. Han og Aron kalte folket sammen foran berget og sa til dem: „Hør nå, dere trassige menn! Tror dere vi kan få vann til å strømme frem for dere fra dette berget?" Så løftet Moses hånden og slo to ganger på berget med staven sin. Da strømmet det ut så mye vann at både folket og buskapen fikk drikke. Men Herren sa til Moses og Aron: „Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem.“ Dette var Meriba-kilden, hvor israelittene trettet med Herren, og hvor han åpenbarte sin herlighet for dem. (...) Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien mot Sivsjøen, for de ville gå utenom Edom- landet. Men underveis ble folket utålmodig og talte mot Gud og mot Moses: „Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo hverken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten.“ Da sendte Herren giftslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde. Folket kom til Moses og sa: „Vi syndet da vi talte mot Herren og mot deg. Be nå til Herren at han må ta slangene bort fra oss!“ Og Moses gikk i forbønn for folket. Da sa Herren til ham: „Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.“ Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og det gikk slik at når en mann ble bitt av en slange, berget han livet ved å se på kobberslangen.

Responsorium

Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen løftes opp,
* for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham,
* for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

Annen lesning
Fra det annet Vatikankonsils pastorale konstitusjon „Gaudium et spes“ om Kirken i verden av i dag.
All menneskelig virksomhet må renses i påskemysteriet

Den hellige Skrift lærer alle mennesker, og dette bekreftes av århundrers erfaring, at menneskets fremskritt, som i seg selv er til menneskets beste, samtidig fører stor fristelse med seg. Når verdienes hierarki forstyrres og godt iblandes ondt, ser enkeltmennesker og grupper utelukkende på sin egen og ikke andres interesse. Derfor kan verden ennå ikke være noe sted for sant brorskap, så lenge menneskehetens økte makt truer med å gjøre ende på hele menneskeheten.
Om da noen spør på hvilken måte denne elendighet skal kunne overvinnes, erklærer vi kristne åpent at all menneskelig virksomhet, som daglig skaper farlige situasjoner på grunn av overmot og overdreven kjærlighet til seg selv, har behov for å renses og fullkommengjøres ved Kristi kors og oppstandelse. Mennesket, gjenløst som det er av Kristus og fordi det er blitt en ny skapning i den Hellige And, både kan og bør elske det som Gud har skapt. Det er fra Gud mennesket tar imot skaperverket og betrakter og ærer det som noe som så å si tilflyter det fra Guds hånd. Når mennesket takker sin velgjører for skaperverket og gjør seg nytte og glede av det i enkelhet og åndens frihet, da tar det på rett vis verden i besittelse, som en som intet har, men eier alt. „Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus Gud“.
For da Guds Ord, som alt ble skapt ved, selv ble kjød og bodde på menneskenes jord, trådte han som fullkomment menneske inn i verdens historie, tok den opp i seg og sammenfattet den i seg selv. Han åpenbarer selv for oss „at Gud er kjærlighet", samtidig som han lærer oss at det nye kjærlighetsbud er selve grunnloven for menneskelig fullkommenhet, og dermed for hvordan verden skal omformes.
Dem som tror på Guds kjærlighet, gjør han viss på at kjærlighetens vei ligger åpen for alle mennesker, og at forsøket på å skape brorskap mellom alle mennesker ikke er forgjeves. Samtidig maner han oss til ikke bare å etterleve denne kjærligheten i store saker, men først og fremst i dagliglivets sysler. Da han led døden for alle oss syndere, lærte han oss ved sitt eksempel at de som streber etter fred og rettferdighet, fremdeles må bære det kors som kjødet og verden legger på deres skuldre. Kristus ble innsatt som Herre ved sin oppstandelse, og han som har fått all makt i himmel og på jord, virker allerede nå ved sin Ånds kraft i menneskenes hjerter. Han vekker ikke bare lengsel etter den kommende verden, men nettopp i kraft av denne lengsel besjeler, renser og styrker han den uselviske vilje som får menneskeheten til å arbeide for å gjøre sitt liv mer menneskeverdig og å underkaste hele jorden dette mål.
Åndens gaver er imidlertid forskjellige. Noen kaller den til å avlegge et klart vitnesbyrd om lengsel etter de himmelske boliger og å holde dette vitnesbyrd levende i menneskehetens familie. Andre kaller den til å vie sine krefter til å tjene sine medmennesker på det jordiske plan, og ved denne tjeneste legge det materielle grunnlag til rette for himlenes rike.
Men Ånden frigjør alle mennesker, slik at de, ved å gi avkall på all selviskhet og la alle jordiske krefter tjene menneskenes liv, kan strekke seg mot det som skal komme, da menneskeheten selv blir en offergave som er etter Guds behag.

Responsorium

Kristus døde for alle,
* for at de som lever, ikke skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.
Han ble overgitt til døden for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld,
* for at de som lever, ikke skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.

Bønn

Herre, ha medynk med oss og styr våre hjerter. Gi oss et ydmykt sinn så vi kan være deg til behag. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.