Lesningsgudstjenesten
Den 30 maj 2023, tirsdag
tirsdag - uke IV

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg.

Salme 102
Den landflyktiges bønn
I all vår trengsel gir Gud oss mot og styrke (2 Kor 1,4).

I

Herre, hør min bønn, *
la mitt rop nå frem til deg.

Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag! *
Vend ditt øre til meg og svar når jeg roper!

For mine dager svinner som røk, *
mine lemmer brenner som ild.

Mitt hjerte er slått og vissent som gress, *
så jeg glemmer å spise mitt brød.

Jeg sukker og jeg stønner, *
jeg er bare skinn og ben.

Jeg er blitt som pelikanen i ødemarken, *
som uglen på øde steder.

Jeg ligger våken og klager *
som en enslig fugl på taket.

Mine fiender håner meg dagen lang, *
de som roste meg, bruker mitt navn til forbannelse.

Jeg spiser aske for brød *
og blander min drikk med tårer.

Herre, fordi du var harm på meg, *
har du grepet meg og slengt meg bort.

Mine dager er på hell, skyggene blir lange, *
jeg visner bort som gress.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 La mitt rop nå frem til deg, Herre, skjul ikke ditt ansikt for meg.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage.

II

Men du, Herre, troner til evig tid, *
ditt minne varer fra slekt til slekt.

Du vil reise deg av kjærlighet til Sion; *
nå er tiden inne til å vise nåde, timen er kommet.

Dine tjenere elsker Sions stener, *
de ynkes over dets støv.

Hedningene skal frykte Herrens navn, *
alle jordens konger din herlighet,

når Herren bygger Sion opp igjen *
og viser seg i sin herlighet,

når han hører de elendiges klage *
og ikke forsmår deres bønner.

Dette skal skrives for kommende slekter, *
et nyskapt folk skal love Herren.

For han bøyde seg ned fra sin hellige høysal, *
fra himmelen skuet han ned på jorden,

for å lytte til fangenes sukk *
og løslate dem som var dømt til døden.

Da skal Herrens navn forkynnes på Sion, *
hans lov og pris i Jerusalem,

når folkeslag og kongeriker *
kommer sammen for å tjene Herren.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Herre, hør de elendiges klage.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk.

III

Underveis har han svekket min kraft, *
han har forkortet mine dager.

Jeg sa: Min Gud, ta meg ikke bort midt i min levetid. *
Dine år varer fra slekt til slekt.

Du grunnla jorden i gammel tid, *
himmelen er et verk av dine hender.

De skal gå til grunne, men du forblir. *
De skal slites som klesplagg, du skifter dem ut.

De skiftes ut, men du er den samme, *
uten ende er dine år.

Dine tjeneres barn skal få bo i fred, *
deres ætt skal bestå for ditt åsyn.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Du grunnla jorden, Herre, himmelen er dine henders verk.

Lytt, mitt folk, til min lov.
Vend øret til ordene fra min munn.

Første lesning
Job 3,1-26
Fra Jobs bok
Jobs klage

Da åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født. Han tok til orde og sa: Bort med den dagen da jeg ble født, den natten da det ble sagt: „En gutt er blitt til i mors liv.“ Måtte den dagen bli stummende mørk! Måtte Gud i det høye ikke spørre etter den og lysstråler aldri skinne på den. Måtte mulm og mørke gjøre krav på den, måtte skyer senke seg over den og solformørkelse skremme den. Gid tetteste mørke tok den natten, så den ikke fikk plass blant årets dager og ikke kom med i månedenes tall. Ja, måtte den natten bli ufruktbar og aldri bli hilst med jubel. La den bli forbannet av dem som maner frem ulykkesdager og som kan egge opp Leviatan. La dens stjerne bli mørke før dagen demrer, la den vente på lys som ikke kommer, la den aldri se morgenrødens stråler! For den stengte ikke morslivets dører for meg og skjulte ikke møye og strev for mitt syn.
Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født, utånde straks jeg kom frem fra mors liv? Hvorfor tok de meg på fanget og la meg til brystet så jeg fikk mat? Nå kunne jeg ha ligget stille og sovet i fred og ro sammen med konger og styresmenn som bygde seg slott der det nå er ruiner, eller med stormenn som eide gull og fylte husene sine med sølv. Eller jeg hadde ikke vært til, likesom et nedgravd foster, lik barn som aldri så dagens lys. Der raser ikke de gudløse mer, der hviler de som har mistet sin kraft. Alle fanger kan ta det med ro, de hører ingen slavedriver rope. Der er små og store like, og trellen er fri fra sin herre. Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve? De venter forgjeves på døden og søker den med større iver enn en graver etter skjulte skatter. De ville glede seg og juble, ja, fryde seg om de fant en grav. De er folk som ikke ser noen utvei, Gud har stengt hver sti for dem. Mine sukk er blitt mitt daglige brød, mine klagerop strømmer frem som vann. De redsler jeg fryktet for, har rammet meg, nå kommer det jeg grudde for. Jeg får ikke fred, ikke ro og hvile, det kommer bare nye plager.

Responsorium Job 3,24-26; 6,13

Mine sukk er blitt mitt daglige brød, mine klagerop strømmer frem som vann. De redsler jeg fryktet for, har rammet meg, nå kommer det jeg gruet meg for.
* Det kommer bare nye plager.
Jeg har ingen hjelp i meg selv, mitt håp om å berges er borte.
* Det kommer bare nye plager.

Annen lesning
Fra den hellige Augustins „Bekjennelser“
For deg, Herre, ligger det åpent i dagen hvem jeg er

La meg kjenne deg, du som kjenner meg, la meg kjenne deg likesom jeg er kjent!1 Du som er min sjels styrke, kom inn i den, gjør den til en bolig som er deg verdig, slik at du kan ha den og eie den uten plett og rynke.2 Dette er det jeg håper på, derfor er det jeg taler og i dette håp gleder jeg meg når min glede er besindig. Med andre ting i livet har det seg slik at jo mer man gråter over dem, desto mindre er de til å gråte over, og jo mindre man gråter over dem, desto mer er de til å begråte. „For se, du har elsket sannheten"3, „for den som gjør som sannheten byr, kommer til lyset."4 I min bekjennelse vil jeg gjøre som sannheten byr i mitt hjerte for ditt åsyn, i mitt skrift vil jeg gi det til beste for mange vitner. Mon hva det finnes i meg som skulle kunne forbli skjult for deg, Herre, selv om jeg ikke ville vedstå meg det, du for hvem den menneskelige samvittighets avgrunn ligger opp i dagen? Da ville jeg bare skjule deg for meg selv, ikke meg for deg. Men nå da mitt sukk vitner om at jeg skammer meg over meg selv, da er det du lyser og skinner for meg, da er det jeg finner behag i deg, elsker deg og lengter etter deg, slik at jeg vemmes over meg selv og forakter meg selv, foretrekker deg, og ikke har noe ønske om å være verken meg selv eller deg til behag, om det ikke var for deg. For deg, Herre, ligger det åpent i dagen hvem jeg er.
Og jeg har allerede sagt hvilken frukt jeg søker ved å bekjenne dette for deg. Jeg gjør det ikke med ord og stemme som kan høres, men med sjelens ord og tankens skrik, det som ditt øre hører. Når jeg gjør noe ondt, er det å bekjenne mine synder for deg det samme som å vemmes over meg selv; når jeg gjør noe godt, er det å bekjenne det for deg intet annet enn ikke å gi meg selv æren for det. For, Herre, det er du som velsigner den rettferdige, men først rettferdiggjør du ham mens han er ugudelig. Slik har det seg, min Gud, at min bekjennelse for ditt åsyn er stille, men allikevel ikke taus. Munnen tier, men hjertet roper.
Men du, Herre, er den som dømmer meg, for selv om intet menneske vet hva som bor i mennesket, om ikke menneskets ånd som er i ham,5 så finnes det allikevel noe i mennesket som heller ikke menneskets ånd som er i ham, vet om. Men du; Herre, du som skapte ham, vet alt om ham. Selv om jeg forakter meg selv og regner meg selv for støv og aske, vet jeg allikevel noe om deg som jeg ikke vet om meg selv. Sant nok, nå ser vi som i et speil, en gåte, og ennå ikke ansikt til ansikt.6 Derfor, så lenge jeg ferdes borte fra deg, er jeg meg selv nærmere enn deg, men allikevel vet jeg at du ikke på noen mate kan krenkes. Men jeg vet ikke hvilke fristelser jeg er i stand til å motstå, og hvilke ikke. Og enda er det håp, fordi du er trofast, du som ikke tillater at vi fristes over evne, men sammen med fristelsen lar du også utgangen komme, slik at vi kan tåle den.7
La meg da bekjenne det jeg vet om meg selv, la meg bekjenne det jeg ikke vet om meg selv, for det jeg vet om meg selv, vet jeg fordi du lyser for meg, og det jeg ikke vet om meg selv, vet jeg ikke før mitt mørke blir som høylys dag for ditt åsyn.8

Responsorium Sal 139, 1.2. 7

Herre, du gransker og kjenner meg;
* du kjenner mine tanker langt borte fra.
Hvor skal jeg gå fra din ånd, hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
* Du kjenner mine tanker langt borte fra.

Bønn

Allmektige Herre, vi ber deg: Styr denne verden etter ditt forsyn. La din Kirke utføre det oppdrag du har gitt den og tjene deg i fred og glede. Ved vår Herre …