Lesningsgudstjenesten
Den 16 juli 2024, tirsdag
tirsdag - uke III
Vår Fru av berget Karmel

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Gud reiser seg, og de som hater ham, flykter for hans åsyn.

Salme 68
Herrens inntog i triumf
Han steg opp i det høye, førte fangene med seg, menneskene gav han gaver (Ef 4,8).

I

Gud reiser seg, og hans fiender spredes, *
de som hater ham, flykter for hans åsyn.

Du driver dem bort som røk. +
De ugudelige går til grunne for Guds åsyn, *
lik voks som smelter for ilden.

Men de rettferdige fryder seg for Guds åsyn, *
de jubler og danser av glede.

Syng for Gud og pris hans navn, *
rydd vei for ham som farer på skyene.

Juble for ham, *
Herren er hans navn.

Farløses far og enkers forsvarer *
er Gud i sin hellige bolig.

Gud lar ensomme finne et hjem, +
setter fanger fri, *
men de opprørske må bo i et øde land.

Å Gud, da du gikk i spissen for ditt folk, *
da du skred frem gjennom ødemarken,

da rystet jorden og himlene dryppet for Gud på Sinai, *
for Guds åsyn, Israels Gud.

Gud, gavmildt lot du regnet strømme, *
ditt utpinte arveland gav du hv på ny.

Der fant din ætt sin bolig, *
den du, Gud, i din godhet har gjort rede
for den fattige.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Gud reiser seg, og de som hater ham, flykter for hans åsyn.

Ant. 2 Gud er for oss en Gud som frelser, hos Herren, vår Gud, er det utgang fra døden.

II

Herren gir sin befaling, *
stor er skaren av kvinner som bærer gledesbud:

„Hærkongene er på flukt - de flykter; *
kvinnene hjemme deler byttet.

Mens dere satt hjemme i leiren, +
ble duens vinger dekket med sølv, *
dens vingefjær med det gulgrønne gull.

Da den Allmektige drev kongene bort, *
falt det sne på det mørke fjell."

Et gudefjell er Basanfjellet, *
Basanfjellet med de høye tinder.

Hvorfor, høye tinder, +
se skjevt til det fjell som Herren har valgt til sin bolig, *
der Herren vil bo til evig tid?

Guds hestfolk, hans flammende vogner
teller to myriader; *
Herren er kommet fra Sinai til sin helhgdom.

Du steg opp på fjellet, førte fanger med deg, *
tok gaver fra mennesker, selv blant de gjenstridige,

for der å oppslå din bolig, *
Herre, vår Gud.

Lovet være Herren fra dag til dag. *
Han har omsorg for oss, vår frelses Gud.

Vår Gud er en Gud som frelser. *
Hos Herren, vår Gud, finnes utgang fra døden.

Men Herren knuser fiendens hode *
og skallen på dem som lever i synd.

Herren sier: „Jeg henter dem fra Basan, *
jeg fører dem tilbake fra havets dyp,

så du kan bade dine føtter i blod, *
og dine hunders tunge få sin del av fienden."

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Gud er for oss en Gud som frelser, hos Herren, vår Gud, er det utgang fra døden.

Ant. 3 Jordens kongeriker, syng for Gud, syng og spill for Herren.

III

De har sett ditt festtog, Herre, *
min Guds og konges inntog i helligdommen.

I spissen går sangerne, harpespillerne til sist, *
i midten unge piker som slår på tamburiner.

Lovpris Herren i kor, *
Herren, ved Israels kilde.

Først av dem alle gikk Benjamin, den yngste, *
Judas fyrster i purpurkapper,
Sebulons og Naftalis høvdinger.

Din Gud har fastsatt din styrke, *
den styrke, Gud, som du viste for oss.

Ved synet av ditt slott som troner over Jerusalem, *
bringer kongene deg gaver.

Rett din trussel mot uhyret i sivet, *
mot flokkene av okser, disse kalvefolk
som kryper for sølv.

Han spredte stridslystne folk, *
stormenn kommer fra Egypt,
og Nubia strekker sine hender mot Gud.

Jordens riker, syng for Gud, *
spill for ham som rir over himlene,
over opphavets himler.

Se, han hever sin mektige røst; *
gi Gud makten.

Han har herrevelde over Israel, +
i skyene ligger hans makt. *
Du er skremmende, Gud, i din helligdom.

Det er Israels Gud som gir folket styrke og kraft. *
Velsignet være Gud.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Jordens kongeriker, syng for Gud, syng og spill for Herren.

Jeg vil høre hva Herren sier.
Guds tale er fred for hans folk.

Første lesning
1 Kong l9,l-9a. 11-21
Fra Første Kongebok.
Herren åpenbarer seg for Elia

Akab fortalte Jesabel om alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. Da sendte hun en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå med deg som med profetene.» Da ble Elia redd, gjorde seg ferdig og drog av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen, og selv drog han en dagsreise ut i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og ønsket at han måtte få dø. «Nå er det nok,» sa han, «ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» Så la han seg til å sove under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved hodegjerdet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da stod han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb. Der gikk han inn i en hule som han var i om natten.
Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se, Herren gikk forbi. Foran ham for en stor og sterk storm, som kløvet fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak susing. Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen. Da lød en røst som sa: «Hva vil du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennede iver for Herren, Allhærs Gud. For israelittene har sviktet din pakt; dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren til ham: «Dra tilbake og ta veien til ødemarken ved Damaskus! Gå inn i byen og salv Hasel til konge over arameerne! Jehu. sønn av Nimsji, skal du salve til konge over Israel, og Elisja. sønn av Sjafat fra Abel-Mehola, skal du salve til profet etter deg. Det skal gå slik at den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe; og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe. Men jeg vil la syv tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyet kne for Baal og ikke har kysset ham med sin munn.»
Da Elia drog bort fra Horeb, møtte han Elisja, sønn av Sjafat, som holdt på å pløye. Tolv par okser gikk foran ham. og selv fulgte han det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.» Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem. og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

Responsorium Jf. Ex 33,22.20; Joh 1,18

Herren sa til Moses: Når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi.
* For intet menneske kan se Gud og leve.
Ingen har noensinne sett Gud; men den enbårne Sønn, som er i Faderens fang, han har vist oss hvem han er.
* Intet menneske kan se Gud og leve.

Annen lesning
Fra den hellige Ambrosius’ traktat Om mysteriene.
Det var symbolsk at alt dette skjedde dem

Apostelen lærer deg at våre fedre var alle under skyen, og alle gikk de gjennom havet. Og alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. Moses sier også selv i lovsangen: Du sendte din And, og havet dekket over dem. Legg merke til at hebreernes ferd gjennom havet den gang var allerede et bilde på den hellige dåp, da egypteren gikk under og hebreeren unnslapp. Hva annet ser vi daglig i dette sakramentet enn at synden druknes og villfarelse utslettes, mens fromhet og uskyld kommer uskadd over?
Du hører at våre fedre var under skyen, en god sky som avkjøler de kjødelige lidenskapers hete. En god sky overskygger dem som Den Hellige And besøker. Den kom over Jomfru Maria, og den Høyestes kraft overskygget henne da hun fødte forløsningen for menneskeslekten.
Nettopp dette underet skjedde billedlig gjennom Moses. Hvis Anden var billedlig tilstede, er den ikke der i virkeligheten når Skriften sier deg at loven ble gitt ved Mose:, men nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus?
Mara var en bitter kilde. Moses la et trestykke i den, og den ble til godt drikkevann. For vann uten forkynnelse av Herrens kors er helt unyttig for den kommende frelse. Men når det er vigslet til det frelsende kors’ mysterium, da tilpasses det til bruk som åndelig bad og frelsens beger. Så som Moses handlet profetisk, da han la trestykket i kilden, slik legger presten forkynnelsen av Herrens kors i denne kilden, og vannet blir mottakelig for nåden.
Tro ikke bare med dine legemlige øyne. Det som ikke sees, er større. For det du ser med øynene, er midlertidig, men det andre, evig. Med sjel og ånd ser man mer enn med øynene.
Så la lesestykket fra Kongebøkene belære deg. Naaman syreren var spedalsk og kunne ikke helbredes av noen. Da sa en jente blant fangene at det finnes en profet i Israel som vil kunne rense ham fra spedalskhetens smitte. Så han tok gull og sølv, står det, og dro til kongen av Israel. Da kongen hørte grunnen til at han kom, sønderrev han sine klær og sa at dette var nærmest en provokasjon, siden han ble bedt om å gjøre noe som ikke står i en konges makt. Elisja anmodet, imidlertid, kongen om å sende syreren til seg, så han kunne erfare at det er en Gud i Israel. Og da han kom, påla Elisja ham å dukke syv ganger ned i Jordans flod. Da ga Naaman seg til å tenke over at hjemlandets elver hadde bedre vann som han ofte hadde dukket ned i uten å bli helbredet for spedalskheten. Han mintes dette og adlød ikke profeten. Men så lot han seg formane og overtale av tjenerne og dykket ned. Han ble renset med én gang og forsto at det ikke er ved vannet man blir renset, men ved nåden.
Han tvilte før han ble helbredet; du er allerede helbredet og bør følgelig ikke tvile.

Responsorium Sal 78(77),52.53; 1 Kor 10,2

Herren førte sitt folk ut som får. Han førte dem trygt, og de fryktet ikke;
* havet dekket deres fiender.
Alle ble døpt ved Moses i skyen og i havet.
* Havet dekket deres fiender.

Bønn

Allmektige Gud, du lar din sannhets lys skinne for de villfarne, så de kan vende tilbake til den rette vei. Gi alle som bekjenner den kristne tro, kraft til å gjøre det som er denne tro verdig, og sky det som står den imot. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.