Lesningsgudstjenesten
Den 27 juli 2024, lørdag
Marta

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Himlene, Herre, forteller din ære,
Mesteren prises av hvelvingen blå.
Solen og månen og stjernenes hære
sier oss grant hva din makt kan formå.
Ei er det ord eller tale som lyder,
over all jorden dog når deres røst.
Folkeferd alle det vitnesbyrd tyder,
gjenklang det har i hvert menneskebryst.

Solen går frem som en brudgom i smykke,
løper sin bane med kraft som en helt,
vekker av jorden til livsgledens lykke
skapningen all under himmelens telt.
Dag etter dag om din miskunnhet melder,
som våre dager, så styrke vi fikk.
Natthimlens blinkende øyne forteller:
Ei sover du om til hvile vi gikk.

Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.
Å, at jeg aldri fra det måtte vanke!
Glem hva jeg syndet og lær meg ditt bud!
Å, at jeg kunne i tale og tanke
tekkes deg, Herre, min klippe, min Gud!



Ant. 1 Herren kaller på himmelen og på jorden for han vil dømme sit folk.

Salme 50
Sann fromhet for Herren
Jeg er ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den (Jf. Matt 5,17)

I

Herren, Gud over guder, taler, *
han kaller på jorden fra øst til vest.

Gud stråler frem fra Sion, *
skjønnhetens krone.

Vår Gud kommer, han tier ikke.
Foran ham går en fortærende ild, *
omkring ham raser sterke stormer.

Han kaller på himmelen og på jorden; *
for han vil dømme sitt folk:

„Kom sammen hos meg, mine fromme, *
dere som med offer har sluttet pakt med meg.“

Himmelen forkynner hans rettferd, *
for det er Gud som dømmer.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Herren kaller på himmelen og på jorden for han vil dømme sit folk.

Ant. 2 Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg.

II

Hør, mitt folk, for jeg vil tale, *
Israel, jeg vil vitne mot deg. Jeg er Herren din Gud.

Jeg refser deg ikke for dine offergaver, *
dine brennoffer har jeg stadig for øye.

Men jeg trenger ikke okser fra din buskap, *
eller bukker fra din kve.

For mine er alle dyr i skogen, *
og villdyrene på de tusen fjell.

Jeg kjenner alle himmelens fugler *
og krypet på marken tilhører meg.

Var jeg sulten, sa jeg deg det ikke, *
for min er jorden og alt den rommer.

Tror du jeg eter kjøtt av okser *
og drikker blod av bukker?

Bær ditt takkoffer frem for Gud, *
hold dine løfter til den Høyeste!

Kall på meg på nødens dag, *
så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg.

Ant. 3 Den som bringer takkoffer, gir meg ære.

III

Men til den ugudelige sier Gud. +
Hva har du med å forkynne mine bud *
og ta min pakt i din munn?

Du som ikke vil vhe av tukt, *
og kaster mine ord bak din rygg.

Ser du en tyv, slår du følge med ham, *
og med horkarler holder du lag.

Din munn spytter ut ondskap, *
din tunge spinner svik.

Du sitter og snakker mot din bror, *
om din mors sønn taler du ondt.

Slikt har du gjort +
- og jeg skulle tie? *
Mener du jeg er som deg?

Nei, jeg vil refse deg, *
og holde det frem for deg.

Gi akt på dette, dere som glemmer Gud! +
Ellers skal jeg la dere sønderrive, *
og det er ingen som berger.

Den som bringer takkoffer, gir meg ære, *
den rettferdige skal se min frelse.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Den som bringer takkoffer, gir meg ære.

Uten opphør går vi i forbønn for dere.
For at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje.

Første lesning
2 Kor 6,1-7,1
Fra Paulus’ andre brev til korinterne.
Paulus' vanskeligheter — hans oppfordring til hellighet

Som Guds medarbeidere er det også vi formaner dere til ikke å ta imot hans nåde til ingen nytte. For, som det heter: Da tiden var inne, bønnhørte jeg deg, jeg kom deg til hjelp på frelsens dag. Og se, nå er tiden inne, nå er det frelsens dag!
Så gir vi heller ingen anledning til kritikk, for ikke å bringe vår tjeneste i vanry, men viser oss i all vår ferd som Guds tjenere: i alt det vi har å utholde, i våre trengsler, vår nød og vår angst; når vi piskes, når vi fengsles, når folk lager oppløp, i sult og i slit, i nattevåk; gjennom vårt rene sinnelag, vår kunnskap, vår overbærenhet og vår vennlighet, gjennom Den Hellige Ånds virke, gjennom en kjærlighet uten svik, gjennom vår forkynnelse av sannheten, gjennom Guds kraft i oss. Vi gjør det når vi fører rettferdighetens våpen, i angrep og i forsvar; når vi hedres som når vi hånes; når vi blir baktalt som når vi blir rost. De kaller oss bedragere - men det er vi som taler sant; vi kalles ukjente - og dog velkjente; man sier det er ute med oss - og dog er vi i live; vel straffes vi, men er dog alltid glade; vel er vi fattige, men gjør dog mange rike; vel har vi ingenting — og dog eier vi alt!
Nå har vi talt rett ut til dere, korintere, vi har virkelig åpner vårt hjerte for dere. Her er det plass nok for dere; det er bare inne i dere selv det er trangt. Men like for like — ja, jeg taler til dere som til barn! - gjør også dere plass for oss i deres hjerter! Forsøk ikke å gå i spann med de vantro - det blir et umake par. Hva har vel rettferdighet og lovløshet felles? Eller hvilket samfunn kan lyset ha med mørket? Hva samklang kan det være mellom Kristus og Beliar? Eller hvor er fellesskapet mellom troende og vantro? Hva har avgudsbilder å gjøre i Guds tempel? Og den levende Guds tempel, det er vi, slik som Gud har sagt det: «Jeg vil bo iblant dem og ferdes blant dem. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Dra derfor bort fra dem, og hold dere for dere selv,» sier Herren. «Rør ikke ved noe urent, så skal jeg ta imot dere og være en far for dere, og dere skal være sønner og døtre for meg,» sier Herren, den Allmektige.
Og når da dette er de løfter som er oss gitt, mine kjære, så la oss vaske av hver plett på legeme og sjel og vie oss fullt og helt til Gud, i ærefrykt for ham.

Responsorium 2 Kor 6,14.16; 1 Kor 3,16

Hva har vel rettferdighet og urett felles? Hva har avgudsbilder å gjøre i Guds tempel?
* Dere er den levende Guds tempel.
Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds And bor i dere?
* Dere er den levende Guds tempel.

Annen lesning
Fra den hellige biskop Augustins prekener.
Salige er de som har fått ta imot Kristus i sitt hjem

Vår Herre Jesu Kristi ord formaner oss om at det er ett mål vi skal strekke oss mot mens vi strever med denne verdens mange gjøremål. Nå vandrer vi frem som pilegrimer uten å være fremme. Nå er vi underveis, og ennå ikke hjemme. Nå vandrer vi i lengsel og nyter ennå ikke fruktene. La oss likevel ufortrødent gå på og stadig ha målet for øye, så vi til slutt kan vinne frem.
Marta og Maria var søstre, ikke bare i kjødet, men også i gudsfrykt. Begge var knyttet til Herren, og i fellesskap tjente de ham mens han levde i denne verden. Martha tok imot ham som man pleier å motta gjester. Men hun gjorde det slik som en tjenestepike tar imot sin Herre, som en syk tar imot sin Frelser, som en skapning tar imot sin Skaper. Hun som trengte næring for sin ånd tok imot ham som trengte mat for sin kropp. For Herren ville ta en tjeners skikkelse og i denne skikkelse motta næring av tjenere. Slik ville han hjelpe dem, ikke seg selv. Det var altså av nåde, ikke av trang. For det var også av denne nåde at han fremsto som en som trengte føde. Han hadde et menneskelig legeme, og et legeme som både sultet og tørstet.
Slik ble altså Herren mottatt som en gjest, han som kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn. Han tok imot slaver og gjorde dem til sine brødre; Han løskjøpte fanger og gjorde dem til medarvinger. Nå må ikke noen av dere si: «A, så salige de var som fikk ta imot Kristus i sitt eget hjem!» Du skal ikke sørge eller murre fordi du er født i en tid da du ikke lenger ser Herren i kjøtt og blod. Han har ikke tatt fra deg den nåden. Han sier jo: Alt hva dere har gjort mot én av mine minste, har dere gjort mot meg.
Men la meg få si dette til deg, Marta: Du er velsignet i din gode tjeneste, og får hvile som lønn for ditt strev. Nå er du opptatt med mangfoldige gjøremål. Du vil gi mange dødelige legemer mat, selv om de tilhører de hellige. Når du kommer til ditt rette fedreland, vil du da finne en fremmed som du kan motta som gjest? Vil du finne en sulten som du kan gi brød, en tørst som du kan gi å drikke, en syk som du kan besøke? En trettekjær som du kan forsone? En død som du kan begrave?
Intet av dette vil være der. Men hva kommer da til å være der? Jo, det som Maria valgte: Der skal vi selv få mat, ikke gi andre å spise. Der skal vi i all sin fylde få det som Maria valgte her: Fra dette bugnende bord, fra Herrens egne ord, sanket hun smuler. For vil dere vite hvordan det vil være der? Herren selv sier om sine tjenere: Sannelig sier jeg dere at han vil la dem legge seg til bords og selv gå frem og tjene dem.

Responsorium Joh 12,3

Etter Jesus hadde vekket opp Lasarus, holdt de et festmåltid for ham i Betania,
* og Marta vårtet opp.
Maria tok et pund kostbar nardussalve, og salvet Jesu føtter.
* Og Marta vårtet opp.

Bønn

Allsmäktige, evige Gud, din Son blev gäst i den heliga Martas hus. Låt oss på hennes bön troget tjäna Kristus i hans bröder och en gång tas emot i himmelrikets boningar. Genom din Son Jesus Kristus, vår Herre och Gud, som med dig, Fader, och den helige Ande, lever och råder i evigheters evigheter.