Lesningsgudstjenesten
Den 4 april 2025, fredag
Isidor av Sevilla biskop och kyrkolärare - kan ihågkommas

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Høyr milde Skapar, bøni vår,
for deg me stend i anger sår;
og beiske tåror på din fot
er vitne um at me gjer bot.

I all vår veikskap me oss ter
for deg som sjeledjupet ser,
me ropar på vår syndarveg:
Hjelp, Herre, og miskunna deg!

Så syndleg me mot deg fór fram.
A, kan du strjuka ut vår skam,
so sjeli atter syndefri
fær skina klårt til æra di!

Um tung vår lekam boti finn,
so styrk oss du i sjel og sinn,
og lat oss fram i dygder gå
til Himmerike me kann nå!

Trieinings Gud, du gjeve oss
som bera vil med deg din kross
og held vår lekam her i tukt,
at sjeli ber si ævefrukt.

eller: Eg ropar høgt or djupet.. ⇓⇑
eller: Å Kristus, rettferdssoli sjå! ⇓⇑
eller: Krist som lét dagsljoset daga... ⇓⇑
eller: Se, vi går opp til Jerusalem... ⇓⇑

Ant. 1 Våre fedre fortalte om Herrens velde, og om alle de under som han har gjort.

Salme 78

I

Lytt, mitt folk, til min lov, *
vend øret til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn og tale i bilder, *
bære frem gåtefulle sagn fra gammel tid.

Det vi har hørt og kjenner, det våre fedre fortalte, *
det skjuler vi ikke for deres barn.

Til etterslekten vil vi fortelle om Herrens herlige verk, *
om hans velde og om alle de under som han har gjort.

Han reiste et vitnesbyrd i Jakob, i Israel satte han en lov *
Han befalte våre fedre å gjøre den kjent for sine barn.

Han ville at kommende slekter, de barn som siden ble født, *
skulle lære loven å kjenne.

Så skulle de stå frem og kunngjøre den for sine barn, *
så de setter sin ht til Gud,

så de ikke glemmer hva Gud har gjort, *
men nøye holder hans bud.

De må ikke bli som sine fedre, *
en trassig og gjenstridig ætt,

en ætt som ikke stod fast i sitt hjerte, *
som ikke var trofast mot Gud i sin ånd.

Efraims sønner var væpnet med buer, *
men de tok flukten på stridens dag.

De overholdt ikke Guds pakt *
og nektet å følge hans lov.

De glemte alle hans storverk, *
de under han hadde latt dem få se.

Han gjorde jærtegn for deres fedre, *
i Egypt, i Tanis’ land.

Han kløvde sjøen og førte dem over, *
mens vannet stod som en voll.

Om dagen førte han dem i skyen, *
om natten i en lysende ild.

Han kløvde klipper i ørkenen, gav dem vann å drikke, *
rikelig, som fra havdypet under jorden.

Av berg slo han bekker, *
lot vannet fosse som elver.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Våre fedre fortalte om Herrens velde, og om alle de under som han har gjort.

Ant. 2 Israels barn spiste manna og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem.

II

Men stadig syndet de mot ham, *
i ødemarken trosset de den Høyeste.

Med vilje satte de Gud på prøve, *
forlangte mat etter eget begjær.

De talte mot ham og sa: *
„Kan da Gud dekke bord i ødemarken?

Vel slo han på klippen så vannet fløt *
og bekkene flommet over,

men kan han også gi oss brød *
og skaffe kjøtt til sitt folk?"

Da Herren hørte det, ble han harm. *
En ild brøt ut mot Jakob.

Guds vrede flammet opp mot Israel, *
fordi de ikke trodde på Gud og ikke hadde
tillit til hans frelse.

Han befalte skyene høyt oppe, *
åpnet himmelens dører;

manna lot han regne til føde for folket, *
korn fra himmelen gav han dem.

Mennesker fikk englebrød å spise, *
Gud sendte dem mat så de ble mette.

Han lot østenvinden blåse fra himmelen, *
vinden fra sør drev han frem med sin kraft.

Han lot kjøtt dale ned over dem som støv, *
fugler så mange som havets sand.

Midt i leiren lot han dem falle, *
rundt omkring deres boliger.

De spiste seg mette alle, *
han gav dem det de ville ha.

Men før de hadde stilt sin sult, mens de satt der med mat i munnen, *
da flammet Guds vrede mot dem.

Da drepte han de sterkeste blant dem, *
slo Israels ungdom til jorden.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Israels barn spiste manna og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem.

Ant. 3 De husket at Gud er deres klippe, deres vern.

III

Likevel holdt de ikke opp med å synde, *
de satte ingen lit til hans underverk.

Han lot deres dager svinne som et pust, *
deres leveår gikk i forferdelse.

Når han drepte dem, søkte de ham, *
da vendte de om og spurte etter Gud.

Da husket de at Gud er deres klippe, *
den Høyeste Gud deres vern.

Men deres munn bedrog ham, *
de løy for ham med sin tunge.

De holdt ikke fast ved ham i sitt hjerte, *
og var ikke tro mot hans pakt.

Men han, den barmhjertige, tilgav synden, *
han ødela dem ikke.

Tålmodig holdt han sin harme tilbake, *
lot ikke sin vrede bryte ut.

Han husket at de bare var kjød, *
et pust som forsvinner og aldri mer vender tilbake.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 De husket at Gud er deres klippe, deres vern.

Vend om til Herren, deres Gud.
For han er nådig og barmhjertig.

Første lesning
Num 14,1-25
Fra Numeri
Israelittene murrer av misnøye, men Moses går i forbønn for dem

Den dagen satte hele forsamlingen i å rope høyt, og folket gråt hele natten. Alle israelittene murret av misnøye mot Moses og Aron. „Bare vi hadde fått dø i Egypt!" ropte hele forsamlingen til dem. „Eller bare vi kunne dø her i ørkenen! Hvorfor fører Herren oss til dette landet når vi må falle for sverd, og våre kvinner og barn bli et bytte for fienden? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?" Og de sa til hverandre: „La oss velge en fører og dra tilbake til Egypt!" Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele forsamlingen av israelitter. Og Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som begge hadde vært med og speidet ut landet, flerret klærne sine og sa til israelittene som var samlet: „Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er et meget godt land. Så sant Herren har godvilje for oss, vil han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land som flyter med melk og honning. Sett dere bare ikke opp mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er ikke mer enn en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem; men Herren er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!“ Hele forsamlingen truet med å stene dem. Men da viste Herrens herlighet seg i møteteltet for alle israelittene. Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem? Nå vil jeg slå dem med pest og drive dem bort. Og så vil jeg gjøre deg til et folk som er større og sterkere enn de. Moses sa til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft førte dette folket ut av deres land, og de har fortalt det til dem som bor i landet. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, ja, at du har vist deg for dem, Herre, ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Men hvis du nå lar dette folket dø, alle som en, da vil folkene som har hørt rykte om deg, si: „Når Herren har slått dette folket ned i ørkenen, må det være fordi han ikke maktet å føre dem inn i det landet som han hadde lovet dem med ed.“ Herre, vis nå din store makt, du som har sagt: „Herren er langmodig og rik på miskunn; han tilgir synd og skyld. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes misgjerninger ramme barna i tredje og fjerde ledd.“ Tilgi nå i din store miskunn den synden dette folket har gjort, likesom du har tilgitt dem hele veien hit fra Egypt. Da sa Herren: Jeg tilgir dem på ditt ord. Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: De menn som har sett min herlighet, sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve mange ganger og vært ulydige mot meg, sannelig, ingen av dem skal få se det landet jeg har lovet fedrene deres. Ingen som ringeakter meg, skal få se det! Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor lar jeg ham komme inn i det landet han har vært i; og etterkommerne hans skal få det til eiendom. Men i dalene der bor amalekittene og kanaaneerne. Derfor skal dere, når dere i morgen bryter opp og drar ut i ørkenen, ta veien som fører til Siv-sjøen.

Responsorium

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. Han går ikke i rette med oss for alltid og gjemmer ikke evig på harme.
* Så kjærlig som en far er mot sine barn, så kjærlig er Herren mot dem som frykter ham.
For han vet hva vi er skapt av, han kommer ihu at vi er jord.
* Så kjærlig som en far er mot sine barn, så kjærlig er Herren mot dem som frykter ham.

Annen lesning
Fra et påskebrev av den hellige Athanasios av Alexandria.
Når påskemysteriet feires, kommer de som legemlig er langt borte, i troens enhet oss nær

Hvor herlig det er å gå fra fest til fest, fra bønnetid til bønnetid, fra faste til faste, fra en høytid til den neste! Nå nærmer da atter den tid seg som bringer oss en ny begynnelse, nå lyser vi den salige påske da Herren ble ofret. Ja, vi nyter livets føde og vår sjel fryder seg over å drikke hans dyrebare blod som kildevann, men allikevel tørster vi etter mer, vi brenner av lengsel etter å spise igjen. Han er nærværende for dem som tørster, og på grunn av sin godhet lar han på den store festdagen dem som tørster i sitt indre, komme til seg, slik Frelseren sier: „Den som tørster, han komme til meg for å drikke!“l.
Og det var ikke bare på den store festdagen at de fikk slukket sin tørst når de kom til ham, men hver eneste gang noen ber om det, får han fritt adgang til Frelseren. Festens nåde begrenses ikke til kun én tidsperiode, for dens stråleglans kjenner ingen nedgang. Den er alltid for hånden for å opplyse deres sjel som ønsker det. Dens kraft styrker til hver en tid dem som har et opplyst sinn, de som fordyper seg i de hellige skrifter dag og natt, på samme måte som den mann som den hellige salme kaller salig: „Salig den mann som ikke følger de ugudeliges råd og ikke vandrer på syndens vei, som ikke sitter på pestplagens sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på den dag og natt“2. Det er ikke solen som skinner for ham, ikke månen eller stjernenes mylder, nei, ham opplyser strålene fra den høyeste Gud som er altets hersker.
Enn videre var det denne høye Gud, mine kjære, som i begynnelsen innstiftet denne festen for oss, og gav oss lov til å feire den hvert eneste år. Han som overgav sin Sønn til døden for vår frelses skyld, han gir oss av samme grunn denne festen i gave, denne festen som har sin plass under årets løp, og som ved disse tider alltid blir lyst. Denne festen styrer vårt liv midt i denne verdens fortredeligheter, og nå skjenker Gud oss den glede over vår frelse som stråler ut fra denne fest. Da samler han oss, overalt knytter han alle sammen med åndelige bånd, gir oss å be sammen, bære frem vår felles takksigelse, slik det er skikk å gjøre på festdager. Slik er hans godhets under, for det er han selv som samler til fest dem som er langt borte, og de som legemlig er fjernt, er ved hans hjelp hos oss i troens enhet.

Responsorium

Bi på meg, sier Herren, på den dag jeg reiser meg opp for å vitne.
* Da vil jeg skape folkene om og gi dem rene lepper, så de alle skal påkalle Herrens navn og tjene ham skulder ved skulder.
Når jeg heves over jorden, skal jeg dra alle til meg.
* Da vil jeg skape folkene om og gi dem rene lepper, så de alle skal påkalle Herrens navn og tjene ham skulder ved skulder.

Bønn

Barmhjertige Gud, du kommer vår svakhet imøte med din hjelpende hånd. Gi oss å ta imot vår gjenløsning med glede, så den kan bære frukt i et liv i din tjeneste. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.