Lesningsgudstjenesten
Den 2 april 2025, onsdag
Francesco da Paola eremit - kan ihågkommas

Gud, kom meg til hjelp
Herre, vær snar til frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. (Halleluja!)

Hymne

Høyr milde Skapar, bøni vår,
for deg me stend i anger sår;
og beiske tåror på din fot
er vitne um at me gjer bot.

I all vår veikskap me oss ter
for deg som sjeledjupet ser,
me ropar på vår syndarveg:
Hjelp, Herre, og miskunna deg!

Så syndleg me mot deg fór fram.
A, kan du strjuka ut vår skam,
so sjeli atter syndefri
fær skina klårt til æra di!

Um tung vår lekam boti finn,
so styrk oss du i sjel og sinn,
og lat oss fram i dygder gå
til Himmerike me kann nå!

Trieinings Gud, du gjeve oss
som bera vil med deg din kross
og held vår lekam her i tukt,
at sjeli ber si ævefrukt.

eller: Eg ropar høgt or djupet.. ⇓⇑
eller: Å Kristus, rettferdssoli sjå! ⇓⇑
eller: Krist som lét dagsljoset daga... ⇓⇑
eller: Se, vi går opp til Jerusalem... ⇓⇑

Ant. 1 Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.

Salme 103
Lovsang over Guds miskunn
Ved Guds barmhjertighet og misknnn har solrenningen fra det høye gjestet oss (Jf. Luk 1,78).

I

Min sjel, lov Herren, *
ja, alt hva i meg er, love hans hellige navn.

Min sjel, lov Herren, *
glem ikke alle hans velgjerninger.

Han forlater dine synder *
og leger dine sår.

Han løser ditt liv fra graven *
og kroner deg med miskunn og godhet.

Han metter dine år med goder, *
gjør deg ung igjen som ørnen.

Herren griper inn og frelser, *
lar alle undertrykte få sin rett.

Han kunngjorde sine veier for Moses, *
sin gjerning for Israels folk.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 1 Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.

Ant. 2 Som en far er barmhjertig mot sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

II

Barmhjertig og nådig er Herren, *
langmodig og rik på miskunn.

Han går ikke i rette med oss for alltid *
og gjemmer ikke evig på harme.

Han gjør ikke med oss etter våre synder *
og gjengjelder ikke våre misgjerningen

For så høy som himmelen er over jorden, *
så høy er Herrens miskunn
mot den som frykter ham.

Så langt som østen er fra vesten, *
så langt fjerner han våre synder fra oss.

Som en far er kjærlig mot sine barn, *
så kjærlig er Herren mot dem som frykter ham.

For han vet hva vi er skapt av, *
han kommer ihu at vi er jord.

Menneskets dager er som gress, *
mennesket blomstrer som blomst i eng.

Vinden blåser, den er ikke mer, *
og stedet den stod på, har glemt den.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 2 Som en far er barmhjertig mot sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

Ant. 3 Lova Herren, alt hans verk!

III

Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet *
over dem som frykter ham.

Hans rettferd når frem til sønners sønner *
for dem som holder hans pakt,
kommer hans bud ihu og følger dem.

I himmelen har Herren satt sin trone, *
han råder som konge over alt som er.

Lov Herren, dere hans engler, dere sterke helter, *
dere som gjør det han byr,
straks dere hører hans røst.

Lov Herren, alle hans hærskarer, *
dere hans tjenere som gjør det han vil.

Lov Herren, alt hans verk overalt i hans rike! *
Min sjel, lov Herren.

Ære være Faderen og Sønnen *
og den Hellige And,

som det var i opphavet, så nå og alltid *
og i all evighet. Amen.

Ant. 3 Lova Herren, alt hans verk!

Vend om og gjør bot.
Få dere et nytt hjerte og en ny ånd.

Første lesning
Num 11,4-6. 10-30
Fra Numeri
Anden utøses over de sytti eldste

Flokken av fremmede som hadde sluttet seg til israelittene, fikk veldig lyst på mat. Da begynte israelittene å jamre seg igjen. „A, om vi kunne få spise kjøtt," sa de. „Vi minnes fisken som vi spiste i Egypt, og som vi fikk for ingenting. Vi minnes agurkene, melonene og purren, rødløken og hvitløken. Nå svir det i brystet, for vi mangler alt. Vi ser ikke annet enn manna." Moses hørte at folket jamret seg ved inngangen til sine telt, i den ene familien etter den andre. Da flammet Herrens vrede opp, og Moses syntes at det var ille. Han sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så vondt? Hvorfor har du ingen godvilje for meg, siden du legger på meg den byrden å sørge for hele dette folket? Er det jeg som har født hele dette folket, siden du byr meg å ta det ved barmen, likesom en amme tar et spebarn, og bære det til det landet som du lovet deres fedre? Hvor skal jeg få kjøtt fra til hele dette folket, når de jamrer seg og sier til meg: „La oss få kjøtt å spise!“ Alene greier jeg ikke å bære hele folket. Det er for tungt for meg. Vil du lage det slik for meg, så la meg heller dø med en gang. Hvis du har godvilje for meg, så la meg slippe å oppleve det som blir min ulykke. Da sa Herren til Moses: La sytti av Israels eldste komme sammen, de som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med deg til møteteltet og la dem tre frem sammen med deg. Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den And som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene. Til folket skal du si: Dere må hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. Dere har jo grått og klaget til Herren og sagt: „A, om vi hadde kjøtt å spise! Vi hadde det så godt i Egypt.“ Nå vil Herren gi dere kjøtt. Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tyve dager. Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere. Slik går det fordi dere ringeaktet Herren som er midt iblant dere, da dere gråt og klaget til ham og sa: „Å, hvorfor drog vi ut av Egypt!" Da sa Moses: „Seks hundre tusen mann til fots teller det folket jeg har med meg. Og så sier du: Jeg vil gi dem kjøtt så de kan spise en hel måned. Skal vi da slakte så mye småfe og storfe at det blir nok til dem? Eller skal vi samle all fisken i havet så de får nok?" Herren sa til Moses: „Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det går slik som jeg har sagt, eller ikke." Så gikk Moses ut og fortalte folket hva Herren hadde sagt. Han samlet sytti av de eldste i folket og lot dem stille seg omkring teltet. Da steg Herren ned i en sky, og talte til ham. Han tok av den Ånd som var over Moses, og gav til de sytti eldste. Da Ånden var kommet over dem, talte de profetiske ord. Men det gjorde de ikke siden. To av mennene var blitt tilbake i leiren; den ene hette Eldad og den andre Medad. Ånden kom over dem også, for de hørte til dem som var skrevet opp, selv om de ikke hadde gått ut til teltet. Og de talte profetord i leiren. Da sprang en gutt avsted og meldte til Moses: „Eldad og Medad taler profetord i leiren!" Josva, sønn av Nun, som hadde tjent Moses siden han var ung, tok til orde og sa: „Moses, min herre, stans dem!" Men Moses svarte: „Er du harm for min skyld? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin hånd på dem!" Så gikk Moses tilbake til leiren sammen med Israels eldste.

Responsorium

Jeg vil utøse min ånd over alle mennesker, og deres sønner og døtre skal profetere.
* I de dager vil jeg utøse min ånd.
Dere skal få kraft når den Hellige And kommer over dere, og dere skal være mine vitner like til jordens ender.
* I de dager vil jeg utøse min ånd.

Annen lesning
Fra et brev av den hellige Maximos Bekjenneren.
Om Herrens miskunn mot dem som gjør bot

Sannhetens herolder og den guddommelige nådes tjenere, fra begynnelsen av og frem til våre dager, hver i sin egen tid, de som har forklart Guds frelsesvilje med oss, sier at intet er Gud så kjært, at han elsker intet så høyt som at mennesker av sann anger vender om til ham. Ja, Gud Faderens guddommelige Ord forkynte et dette er mer i pakt med Guds vilje enn alt annet. Han, det fremste, det enestående tegn på Guds uendelige godhet ville stige ned til oss på usigelig vis og omgåes med oss i kjødet for å hjelpe oss, og alt han gjorde og led og talte var for at vi, som var fiender av Gud Fader og lå i strid med ham, skulle forsones. Vi som var blitt fremmede for det salige liv, skulle igjen føres tilbake til det. Ikke bare helbredet han våre sykdommer ved sine undergjerninger og tok på seg våre svakheter ved det han led, for han som var syndfri, betalte som om det var han som var skyldneren, boten for våre mange og forferdelige forbrytelser. I tillegg underviste han på mange måter, for han ville at de som var villige til det, skulle bli ham lik i godhet og fullkommen kjærlighet til andre.
Dette er grunnen til at han ropte ut: „Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse" 1, og: „De friske trenger ikke lege, men de som er syke“2, eller at han var kommet for å søke etter det som var fortapt og frelse det, og at han var sendt til de fortapte får av Israels hus. Og i lignelsen om drakmen 3 antyder han at han er kommet for å berge kongens bilde som var blitt tilsmusset av lidenskapenes illeluktende møkk. Og videre sier han: «Sannelig sier jeg dere at det skal bli glede i himmel og på jord over en synder som gjør bot“4. Derfor vederkveger han mannen som var falt blant røvere, som lå naken, fratatt alle sine klær, og halvdød på grunn av sine sår, med vin og olivenolje og forbindinger. Han satte ham opp på sitt eget ridedyr og overlot ham til vertshusholderen. Han gav det som var tilstrekkelig for å dekke hans opphold og lovet å betale det som kom i tillegg, når han kom tilbake.
Derfor forteller han at den allgode far legger seg til bords når den fortapte sønn vender hjem, og etter å ha omfavnet ham som kom løpende tilbake fordi han angret, smykker han ham på nytt med den faderlige herlighets skjønnhet, uten antydning til bebreidelse angående det som har vært.
Derfor er det at sauen som hadde forlatt Guds hundre, og som han finner gående i vilske i fjell og på åser, driver han hverken med slag eller vondord tilbake til kveen, men han tar den på sine egne skuldre og bærer den medlidende trygt tilbake til resten av flokken.
Derfor roper han høyt: „Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære i deres hjerte; hos meg skal dere finne hvile“5, og deretter: «Ta mitt åk på dere“6 , og med åk mener han budene, eller snarere et liv under ledelse av evangeliet, og med byrde mener han det som synes å gjøre boten tung. „For mitt åk er godt, og min byrde lett“7.
Og mens han underviser om Guds rettferdighet og godhet, befaler han: «Vær hellige, vær fullkomne, vær barmhjertige, vær gode, slik som deres himmelske Far“S . Og videre: «Tilgi, og dere skal bli tilgitt"; og: „Slik dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal også dere gjøre mot dem“9.

Responsorium

Jeg ville fortvile, Herre, kjente jeg ikke din miskunn. For du har sagt: Jeg vil ikke synderens død, men at han omvender seg og lever.
* Kananeerkvinnen og tolleren kalte du til å gjøre bot.
Når jeg er full av redde tanker, husvaler din trøst min sjel.
* Kananeerkvinnen og tolleren kalte du til å gjøre bot.

Bønn

Evige Gud, du som lønner den rettferdige og viser den angrende synder din nåde, vi bønnfaller deg: Tilgi våre synder som vi bekjenner for deg, og se med miskunn til vår svakhet. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.